Man tager hva man haver...
“Tidlige mystikk-religioner var synkretistiske... Den persiske Mithra-kulten ble i det minste delvis egyptisert, den egyptiske Isiac-kulten ble for en stor del hellenisert.”
– S. Angus (The Mystery Religions, side 20)
Big Foot
Kolossal marmorfot fra 100-tallets Alexandria, muligens fra Serapis
(British Museum)
Antinous: “Kom tilbake etter døden”...
Obelisk til Antinous (Roma, 100-tallet), til ære for “Osiris-Antinous den Rettferdige”.
Gravskriftet nevner at Antinous “kom tilbake etter døden i drømmer.”
Slik skal det gjøres!
“For Antinous skulle et fullskala kult-apparat settes i gang, med templer og prester, bilder og altere, orakler og mysterier, leker og en nøye utarbeidet mytologi. Hodet hans var det eneste utenom keisernes som prydet mynter.”
– R. Lambert (Beloved and God, side 147)
|
Det romerske Egypt: En antikk smeltedigel
Da Egypt ble innlemmet i Romerriket i år 30 før vanlig tidsregning, mistet grekerne sin posisjon som den herskende eliten i landet. De ble degradert til byråkrater, og overtok stadig flere av skikkene til de innfødte egypterne.
Egypterne hadde alltid vært på bunnen av samfunnet, og romerne skattela dem enda hardere enn det grekerne hadde gjort. Det som verre var, landet var nå blitt den personlige eiendommen til en ”keiser” som ikke engang var til stede. Gude-kongen deres – farao – var tatt fra dem. Det dypt religiøse folket ble tvunget til å revidere religionen for å finne et nytt gude-overhode i den gamle teologien sin.
Inn i miksen kom jødene, som i århundrer hadde vært en minoritet av varierende størrelse, spesielt i Alexandria. Etter Tempelets fall i år 70 kom nye flyktninger. Etter opprøret i 115-117 ble det jødiske samfunnet desimert. Men en ny bølge jødiske flyktninger og slaver ankom Egypt etter krigen i Palestina i 132-135.
Blandt disse forflyttede og forvirrede folkeslagene beveget talsmenn for forskjellige kulter og mystikk-religioner seg. De konkurrerte om medlemmer og stjal hverandres ideer. Den mest vellykkede kulten av alle, og det ypperste eksempelet på religiøs sammenblanding, var kristendommen.
Grekerne lager en universell Gud: Serapis
Den første greske farao ville ha én sammensatt gud for å føre undersåttene sine sammen. Det som skjedde var et klassisk eksempel på synkretisme (religiøs sammenblanding), karakterene og karakteristikkene til flere tidligere guder ble pakket inn i én, guden Serapis.
På 200-tallet før vanlig tidsregning ble tilbedelsen av Serapis en statsstøttet kult i hele Egypt. Da Egypt ble erobret av romerne, spredde denne kulten seg i hele Imperiet. |
Osiris
Osiris var en stor egyptisk guddom og konge over underverdenen.
Han begynte sin lange karriere som gud for jordbruket og naturen i det femte dynastiet (2465-2323 før vanlig tidsregning).
Apis |
Hades
Gresk gud over underverdenen.
|
Dionysos
Gresk gud for jordbruk og vin.
|
Serapis
Gresk-egyptisk versjon av Zevs.
”Denne heldige kuppmakeren overtok tronen og sengen til Osiris.”
(Gibbon)
|
Kurv på hodet for å indikere en god avling. |
Apis var gud i Memfis.
En okse ble valgt ut på grunn av karakteristiske merker på kroppen dens. Oksen ble sagt å være født av en ku som var jomfru, gjort drektig av Ptah, den lokale skaperguden.
Den lokale treenigheten var Ptah/Sokar/Osiris. |
Serapis
Den nye guden hadde karakteristikkene til mange tidligere guddommer, inkludert de egyptiske Osiris og Apis, og de greske Dionysos og Hades. Ptolemeierne sin intensjon var at den nye guden skulle ha universell appell i en stadig mer urban nasjon. Serapis hadde mer enn 200 lokale navn, og et av dem var Kristus (ifølge korrespondansen til Keiser Hadrian)!
Store templer til guden ble bygd i Alexandria og Memfis. Sarapeum i Alexandria var et av de største monumentene reist i et ’hedensk’ samfunn. Dette store bygningskomplekset blandet egyptisk gigantisme med hellenistisk eleganse og skjønnhet.
Av alle de faraoiske/greske gudene overlevde Serapis lengst, langt inn i den romerske perioden.
Ved å fusjonere så mange tidligere guder inn i Serapis, ble praksisen monoteisme etablert i Alexandria over noen hundre år.
|
|
 |
Alter med horn – til guden Serapis!
Den greske øya Delos, sentrum i Den ioniske konføderasjon, det tredje århundre før vanlig tidsregning.
|
Yahwehs alter?
”Adonja ble så redd for Salomo at han reiste seg, gikk av sted og grep fatt i alterhornene.”
Første Kongebok 1, 50. |
Sammenblanding av religioner – Grekerne i Egypt blir innfødte
Grekerne plantet hellensk kultur i Egypt helt fra regjeringstiden til den første Ptolemaios i det fjerde århundret før vanlig tidsregning. Men grekerne ble i stor grad ”egyptisert” av folket de hadde erobret. Prosessen skjøt fart etter at romerne overtok og grekerne mistet sin dominans.
|
Oljelampe fra Alexandria (2. århundre før vanlig tidsregning)
Inni bader den greske gudinnen Afrodite. Greske søyler vokter porten, med kobraer og Horus-hoder øverst.
|
Egyptisk mumie, romersk/gresk lik
Faiyum, Egypt (200-tallet etter vanlig tidsregning). |
Ut med kremasjon!
År 1-400
De egyptiske grekerne, som tradisjonelt hadde trodd på kun sjelens udødelighet, gikk bort fra kremasjon og begynte med egyptisk mumifisering. Det optimistiske håpet om kroppens gjenoppståelse påvirket også tidlig kristendom.
Portrettene utenpå mumiene deres er i gresk stil, men viser romerske klær og smykker.
|
Helgardering
En gravinskripsjon som ærer både greske og egyptiske myter:
Øverst, rent faraoisk: Anubis, Isis, og Nephthys klargjør et lik for etterlivet.
Nederst, rent gresk: Hades bortfører Persefone, Artemis med bue, Atene med lanse, Afrodite.
(Katakombene i Kom es-Shoqafa, første århundre etter vanlig tidsregning)
|
 |
 |
Dødsritualer
En gresk sarkofag (Dionysos’ vinranker og satyrer) med en egyptisk bakgrunn (Anubis, Horus og Toth).
(Katakombene i Kom es-Shoqafa, Alexandria)
|
|
|
Romerne lager en gud: Antinous
Hadrian, en dypt from mann, tolket elskerens drukning i et religiøst lys. Ifølge egyptisk tradisjon var drukning i Nilen et ‘reddende offer’, som sikret Hadrian god helse. Liket til Antinous ble ikke kremert, men balsamert.
Kort tid etter, på 130-tallet, ble tilbedelse av Antinous en statsstøttet kult i hele Imperiet. Samtidig skrev de kristne forfatterne på evangeliene sine... |
Antinous
Vakker gresk gutt...
Keiser Hadrians elsker, drukner i Nilen i år 130. Han blir guddommeliggjort av en sørgende Hadrian, som får en hel by – Antinoopolis – bygd til hans ære.
Mer om Antinous
|
...blir romersk gud
|
...blir egyptisk gud
|
...blir Kristus
The cult of Antinous was folded into a more determined
Christianity in the 4th century.
Antinous-kulten ble tatt inn i en mer målbevisst kristendom på 300-tallet.
Antinous fra det 4. århundret, med kors i en hånd og Dionysos’ druer i den andre!
(Steintavle fra Antinoopolis, Staatliche Museem, Berlin)
|
Koptisk Kristus fra 500-600-tallet.
Påkledd, men sammenlign med Antinous ovenfor! |
 |
|
Og de kristne ødelegger en gud...
Den store statuen av Serapis og tempelet hans ble revet ned av en voldelig kristen mobb i år 391, for å gjøre alt klart for den nye leieboeren – Jesus Kristus.
Teophilus, biskop i Alexandria, står på toppen av helligdommen til Serapis (hodet hans er synlig nederst til venstre), og inviterer en monk på andre siden til å kaste stein.
(Alexandria, 4. århundre)
|
|
Copyright © 2010 by Kenneth Humphreys.
Copying is freely permitted, provided credit is given to the author and no
material herein is sold for profit.
|
|
