Jesus-opptoget er alltid i byen |
Sources:
Translated into Norwegian by Kjell Roll Elgsaas |
Logiske narrestreker og språklige tricks er essensen for kristne apologeter. De utnytter mennerskers generelle uvitenhet om vitenskap og higen etter raske svar som ikke er for hard kost for hjernecellene.
Spill ”Finn Jesusen!” Løgner, Gal mann eller Guds sønn? – Apologetenes lurespørsmål. Prøv heller: ”Eksisterte aldri”!
En professor mener ... ”Mange vitnesbyrd? Dette argumentet er verdiløst, siden evangelistene uten tvil delte så mye informasjon fra felles kilder.” – Michael Grant (Jesus, side 201)
”Bevis? Vi har bevis i bøtter og spann ...” ”La oss se på de mer enn 500 vitnene som så Jesus i live etter Hans død og begravelse, og plassere dem i en rettssal. Hvis hver av disse 500 menneskene skulle avgi vitnemål i bare seks minutter hver, så ville vi hatt 50 fantastiske timer med førstehånds vitnesbyrd?” – Illusjonisten Josh McDowell drar enda en kanin opp av hatten.
Herre min hatt – og flere bevis på Jesus kommer snart. Men først vil vi gjerne ha en liten slant til støtte for HERRENs arbeid...
Trillingen Jesus? Er tre tomme graver bevis på tre Jesuser?
Tom grav nr. 1Tom grav nr. 2Tom grav nr. 3
Måpende bondeknøler Nye bevis på Herren dukker mirakuløst opp hver dag.
1990. En gammel gravhule graves opp i Jerusalem. Beinkister i kammeret peker mot at det en gang ble brukt av flere medlemmer av en familie kalt ’Qafa’ (’Caiaphas’ på engelsk). O glede! Evangeliene nevner en Caiaphas (’Kaifas’ på norsk)! Vi kan med en gang konkludere at graven er et bevis på Jesus Kristus!!! Med denne logikken er det å finne en ’Clark Kent’ i telefonkatalogen bevis på Supermanns eksistens. (Flere enn 800 lignende graver er kjent i Jerusalem-området, men ikke la det forvirre deg.)
Junk Food, Junk Religion Den bibelske doble cheeseburgeren
Liksom-vitenskapelig vissvass, og 1100 sider fulle av det.
Mens vi snakker om vrøvl... ”Jesus er bedre dokumentert enn noen annen fra samme epoke?” Ikke tro et ord.
Tilbakevising av fundamentalistiske argumenter – punkt for punkt (annet nettsted)
Ville dyr! 300-tallets Eusebius var den første som proklamerte “Ignatius’ martyrdom” og Codex Colbertinus fra 900-tallet fant på de fargerike detaljene bare 500 år senere. Fabelen forteller oss at keiser Trajan, som bodde i Antiokia, beordret biskopen fraktet til Roma og kastet til villdyrene. Trajan var i østen på grunn av Parthian-felttoget mellom 114 og 117, men det var egentlig hans utsending Hadrian som slo leir i Antiokia. Imens ledet keiseren hæren sin gjennom Armenia og Mesopotamia. Antiokia var en av de fire store byene i Romerriket, og hadde et flott amfiteater for spektakulære oppvisninger.
Amfiteateret i Antiokia (mosaikk, Museet i Antiokia). På 400-tallet, fire hundreår etter den påståtte martyrdommen, ble en samling bein som angivelig var fra Ignatius, plassert i Fortuna-tempelet i Roma av Theodosius II. Alt for å underholde...
Vise menn fra Østen?
|
3. ”De lidende disipler”-argumentet Dette tar virkelig kaka. Apologeten vår, vel vitende om at ikke-kristne også har sin tro, blåser nå opp en løgn, oppfunnet av en seirende Kirke og udødeliggjort av Hollywood. ”Ville disiplene ha lidt og dødd for en fabrikkert frelser?” (Dramatiske bilder av steining, halshugging, ville dyr.) Denne idiotiske tankegangen ødelegges av to realiteter: 1. Mennesker lider og dør hele tiden for gale grunner. 2. Det finnes INGEN bevis for apostlenes eksistens og INGEN bevis for at de kristne led eller ble forfulgt i utstrakt grad – før Det kristne imperiet vendte sitt raseri mot kjetterne. Paulus, for eksempel, nevner ikke at en eneste apostel ble henrettet. Dette gjør selvsagt ingenting med det populære eventyret om av keiser Nero ”brente de kristne”. La oss ikke glemme at på en enkelt dag i 1209 ved Beziers i Languedoc-regionen i Sør-Frankrike, ble flere kristne drept av andre kristne enn i alle de tjue årene den ”store forfølgeren” keiser Diocletian hersket. Bevis på kristen, ikke hedensk, barbarisme. Om man dreper eller dør for religionen er visst ett fett. Men død og mord inspirert av religion beviser ingenting.
4. ”En legende kan ikke oppstå så raskt”-argumentet Kort fortalt går argumentet som følger: ”Troen på Jesus Kristus og oppstandelsen oppstod nesten umiddelbart. En legende kan ikke på så kort tid utvikle seg og dekke over en underliggende, mindre dramatisk historisk hendelse.” Myter, blir vi fortalt, blir til over generasjoner. Virkelig? Vi blir fortalt at vitner som fortsatt var i live ville ha ropt ”løgn” hvis historieforfatterne prøvde seg på faktafeil. Dette er en fantasifull men vanvittig påstand, som forutsetter at en hær av litteraturkritikere saumfarte rabbinernes skriblerier i hver en getto og skrivesal i Det østlige romerske imperiet. Argumentet sniker også inn den grunnløse antagelsen at evangeliene ble skrevet ’tidlig’, når sannheten er at de ble til midt på 100-tallet, da alle vitner fra første halvdel av det første århundret var døde for lengst. Likevel, apologetene påstår at innen et tiår eller to etter Jesu død, hadde ’en mengde’ kristne mer eller mindre den samme tro. ”Dette,” sier argumentet, ”ville vel bare skjedd dersom noe virkelig fantastisk hadde hendt?” Feil. La oss ha en ting klart: Vi leter etter bevis for Jesus Kristus. Det betyr ikke at vi antar en spesifikk dato for korsfestelsen av helten vår og så teller dager til det finnes kristne. Ingen tviler på at troen på en messiansk gudemann oppstod en gang sent i det første eller tidlig i det andre århundret. Legenden er en sammensatt konstruksjon som ble til over mange generasjoner. Dens framvekst på bakgrunn av lidelsen til jødene og de undertrykte under romernes styre er et fascinerende tema. Men å sette et vilkårlig historisk tidsvindu (Jesu påståtte liv) inn i denne utviklingen, er et bedrag.
Det som er slående er den variasjonen av kristendommer som fantes allerede fra første stund, og det fantes ingen universell tro, enten det gjaldt Jesus som levende eller oppstanden. Bevisene for Jesu ’menneskelige eksistens’, som de tidlige kristne verken var enige om eller ville bekrefte, var et spørsmål om hard konkurranse. Mange kristne mellom år 100 og 500 hadde INGEN tro på en Jesus av kjøtt og blod, den tanken var et hån mot deres tolkning av det guddommelige. Av de som snakket om en Jesus som hadde levd blant mennesker var det mange som avviste tanken om at helten deres hadde vært en gud, det var blasfemi for en monoteist å tro noe slikt. Den ulne tanken om en Jesus som er ”sant menneske og sann gud” ble ikke formulert som en trosbekjennelse før i Antiokia i år 251, og ble deretter påtvunget verden av de romerske keiserne. De første kristne hadde langt ifra noen felles troskjerne, det fantes en bisarr spennvidde av meninger og denne variasjonen fortsatte på tross av de senere forfølgelsene av det uortodokse iverksatt av stat/kirke.
5. ”Mengden av dokumentasjon”-argumentet Dette er virkelig et slag under beltestedet. ”Vet du,” sier apologeten, ”at det finnes bare én kopi av manuskriptet om Cæsars galliske kriger og det er fra 900-tallet? På den andre siden finnes det 20000 kopier av evangeliene, på flere språk, datert fra 700- til 1300-tallet. BEVISER ikke dette at Det nye testamentet er riktig?” Logikken er frastøtende. En løgn som gjentas mange nok ganger er altså bedre enn én sannhet? Det eneste viktige poenget er hvor få kristne manuskripter – eller til og med biter av manuskripter – som kan dateres fra tiden før kulten ble gjort til statsreligion i Romerriket. Hele biblioteker med antikk visdom og kunnskap ble brent av de kristne. På Kirkens ordre var de bibelske fantasiene i århundrer den eneste tillatte lektyren. Og så er dagens apologeter freidige nok til å latterliggjøre mangelen på klassisk kunnskap? Det er som om nazistene hadde beklaget seg over mangelen på jødisk litteratur.
6. ”Flaue feil”-argumentet Moderne akademikere avslører det barbariske tøvet som står i Bibelen stadig vekk. Mennene som for 1800 år siden skrev evangeliene visste ingenting om vitenskap og rasjonalitet. De kunne ikke forutsi de evner og innsikter som i den fjerne framtiden kom til å knuse de fromme fantasiene deres. Ja, inntil realtivt nylig var Bibelen en forbudt bok, bare tillatt for presteskapet. Fra den store samlingen med tullprat, ble utvalgte tekster lest på latin (eller gresk) for en analfabet bonde-befolkning. Hvem av dem kunne legge merke til mengden av feil, motsigelser og absurditeter? Nå vet vi alt dette og mer til. Men uten skam snur apologetene dette til sin fordel: ”Feilene beviser den grunnleggende sannheten. Hvis forfatterne hadde ønsket å lyve, hadde de ikke gjort noen feil.” Langt ifra. Forfatterne var svindlere – som ikke kunne ha forutsett utdanning, trykkekunsten, datamaskiner eller internett.
7. ”Ingen troverdige historikere”-argumentet ”OK,” sier apologeten som sin siste utvei, ”hvis alt det du sier er sant, hvorfor ser vi ikke lange køer med akademikere som står klare til å støtte Jesus-myte-teorien?” De religiøse er generalister som med bred pensel har meninger om livet, døden og evigheten. I vitenskapen blir akademikerne derimot stadig mer spesialiserte, de vet mer og mer om mindre og mindre. Profesjonell utvikling kommer fra små framskritt innen et snevert forskningsområde. Forståelig nok kvier mange seg for å kommentere noe utenfor sitt felt. Innenfor rammene for sine felt, utfordrer akademikere bibelsk nonsens stadig vekk. Mange er sitert i denne artikkelsamlingen, og har gjort teorien om Jesus som myte mulig. Få velger å utfordre ”Kirken” med sine milliarder dollar og millioner av lettlurte tilhengere. For å sette alle brikkene på plass og vise dem fram i en større sammenheng, trengs mennesker som ikke er underlagt forskningens politikk. Men når dette er sagt, ideen om at Jesus fra Nasaret aldri har eksistert er ikke ny, men har blitt framholdt av en minoritet av forskere i mer enn 200 år. Tvil rundt den bokstavelige sannheten om gudemannen ble ikke først uttrykt av sekulære, men av liberale teologer som satte fornuften over troen. Dessverre snur fundamentalister denne holdningen på hodet, og lar troen seire over fornuften.
Copyright © 2004
by Kenneth Humphreys.
|